Sammen med broren og faren bygget Karsten Måsøval et lite fryserom og hjemmespikra merder i 1972.
– Det var jula 1971 vi bestem oss for at vi skulle prøve. Vi hadde hørt litt om oppdrett, og spesielt om Grøndtvedt brødrene på Hitra. Vi bygget det meste selv, men problemet var finansiering, forteller Måsøval.
Bankene var skeptiske til å låne ut penger til fiskeoppdrettere, og Måsøval mener næringen ikke ble særlig løftet frem i begynnelsen.
Trønderen John Simonsen drev minkfarm sammen med sin svigerfar da ideen om lakseoppdrett ble til. De hadde også hørt om disse brødrene på Hitra som hadde begynt med fiskeoppdrett.
– Hvordan var hverdagen til en lakseoppdretter på 1970-tallet, spør kommunikasjonssjef Haram.– Vi hadde med oss en del fôrkompetanse når vi drev med pelsdyr, og så gikk vi til landbruksskolen ved Østrem, og han var jo spesialist på fôr. Han satt opp en fôringsliste han mente ville fungere bra på laksen, forteller Simonsen.
Fôret blandet de i fôrblanderen til pelsfôret. – Resultatet var jo forskjellig alt etter hvilket fôr man klarte å få tak i, skyter Måsøval inn.
De ble lange dager på pionerene.
– Om vinteren fôret vi tidlig om morgenen, midt på dagen og ettermiddagen, og like før det ble mørkt, men om sommeren ble det jo aldri mørkt i Finnmark, sier Simonsen og ler.
Det var heller ikke noe særlig med midler til å leie inn folk, sier Måsøval.
– Det var tider der vi skulle slakte og bløgge, og da man ikke fikk tak i folk var det ut å bløgge tidlig om morgenen, og så gikk folket hjem og da skulle man kanskje laste opp en bil, og det var lite å hjelpe seg med i form av trucker og slikt. Da ble det stort sett lange dager, forklarer han.
Måsøval forteller at det ikke var så enkelt å få tak i fisk i begynnelsen. Selv forteller han at de ikke fikk laks før i 1977. I starten var det bare ørret.
Etter at Fiskeoppdretternes forening ble opprettet forteller han at det ble litt enklere, men det var fortsatt utfordringer.
– Settefiskprodusentene ville ikke levere fordi de var redd de ikke skulle få betalt. Da var det Ragnar Grøntvedt som bestilte første bestilling i 1973 på vegne av oppdretterne. Da var det 18 selskaper på Frøya som fikk fisk, forteller Måsøval.
Salget var vanskelig helt til vi fikk FOS. da ble det lettere å selge fisken, forteller Måsøval.
Han mener det ble betydelig lettere etter at Fiskeoppdretternes salgslag ble etablert i 1978. Da skulle alle oppdrettere selge fisken sin gjennom salgslaget.
– Hva har det betydd med foreninger, spør kommunikasjonssjef Haram.
– Det var veldig verdifullt. Der møttes vi og utvekslet erfaringer, og foreningene var med på å gi et alvorlig liv i utviklingen av næringen, forteller Måsøval.
– Det var ikke så mange oppdrettere der opp med deg i Finnmark, John, spør Haram.
– Nei, og det var takket være fiskeriministeren. Han laget konsesjonsstopp i 1973, og da var det kun én fiskeoppdretter i Finnmark. Det var gitt ut såpass mange konsesjoner på Sør- og Vestlandet og oppover Trøndelag og delvis Nordland, men da skulle man sagt at det ble feil for Finnmark å stoppe konsesjonene, for man ville vel helst ha bygget ut litt mer oppdrett i Finnmark. Slik kunne myndighetene ha tenkt, men det gjorde de ikke, sier Simonsen.
Han forteller at de var blant de første som også fikk Hitra-syken som det het på folkemunne. Den gjorde et stort innrykk da den først kom. På fagspråket fikk sykdommen navnet kaldtvannsvibriose.
Les mere på: www.hitra*frøya.no
